Rasebeskrivelse/breed/klubb/club information Stabyhoun
Ører: Ganske lavt ansatte. Ørebrusken så lite utviklet at øret uten
folder ved basen henger tett inntil hodet. Moderat lange,
skjeformete. Ikke tillatt er stiv ørebrusk slik at øret ikke ligger
flatt inntil hodet.
Hals: Kort og rund. Hodet bæres vanligvis så lavt at det dannes en
åpen vinkel mellom rygglinjens overgang. Lett hvelvet hals.
Ikke løs halshud.
Forlemmer:
Skulder: Godt tilbakelagt, velvinklet. Godt tilliggende.
Underarm: Kraftig, rett.
Mellomhånd: Rette, ikke skråstilte.
Poter: Velutviklede og hvelvede tær, verken katte- eller harepoter.
Sterke tredeputer.
Kropp: Kraftig.
Overlinje: Rett, ganske lang.
Lend: Kraftig.
Kryss: Lett fallende.
Bryst: Ganske bred sett forfra, viser med bredde enn dybde slik at
forbena er ganske bredstilte. Ikke kjølformet forbryst. Rekker
ikke lenger ned enn til albuene. Godt hvelvede ribben, lange
bakre ribben.
Underlinje/buk: Bare lett opptrukket.
Hale: Lang, rekker til hasene, ikke høyt ansatt. I hvile bæres
hengende, nederste tredjedel kan være mykt oppsvinget.
Under bevegelse heves, men aldri bæres rullet.
Baklemmer:
Helhetsinntrykk: Kraftige, velvinklete.
Underlår: Ikke for lange.
Haser: Lavt ansatte.
Mellomfot: Korte.
Poter: Runde med velutvikletede tredeputer.
Pels:
Hårlag:
Langt og glatt over hele kroppen, men over krysset kan det
være lett bølget. Kort pels på hodet. Velutviklet og busket på
Norsk Kennel Klub 4
baksiden av for- og bakben, ikke faner.
Behenget på ørene karakteristisk: langt ved basen og gradvis
kortere, den nederste 1/3 dekket av kort pels. Det lange
behenget må være rett, lett bølget tillatt, krøllet ikke ønskelig.
Halen helt dekket av lang pels som er buskete, ikke krøllet
eller bølgete.
Farge:
Sort; leverbrun eller oransje med hvite tegninger. Flekker
eller skimmeltegninger i det hvite tillatt.
Størrelse og vekt:
Mankehøyde: Hannhunder: Ideal 53 cm
Tisper: Ideal 50 cm
Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil.
Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er
i relasjon til rasebeskrivelsen.
Diskvalifiserende
feil:
Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske
defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.
OBS
Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.
Rasens historie og utvikling.
(Oversatt og tilrettelagt av Harry Tholen) (hentet fra Norsk Stabyhounklubb)
Rasens bakgrunn er litt diffus, men man går ut i fra at den stammer fra de jakthundene av spanieltype som i mange hundre år har forekommet i Europa. Det var i sin tid spanske sjømenn som førte med seg disse til bl.a. Nederland.
Stabij er en av de eldre Friesiske hunderasene, den andre er Wetterhoun. Eiere av Wetterhoun og Stabijhoun syntes at en kombinasjon av disse rasene ville være bra. Da kunne man avle fram en hund som ville være god til både jakt og vakt. Resultatet ble at både den rene Stabijhounen og Wetterhounen holdt på å forsvinne.
Begge rasene stammer fra det Friesiske skogområdet, øst og sydøst av Friesland nord i Nederland. Utfra det lille som er beskrevet i historien om disse hundene vet man at Stabijen var ”den lille mannens” hund. Stabijen var fra begynnelsen av en ren gårdshund, som hjalp bonden å holde gården ren for muldvarp. Stabijen kaltes også for ”bread hunter” og dette viser nok til at hunden måtte/fikk jage å skaffe seg sin egen mat. Kanskje det er derfra Stabijen har sin litt ”tyvaktige” oppførsel?
Stabijhoun ble først avlet fram for å ta muldvarper. En bonde med en Stabijhoun som var en god muldvarpjeger kunne tjene brukbart med penger på hunden sin. Det var da vanlig at han ble sendt bud på av de andre bøndene i distriktet for å jakte på muldvarper på gårdene rundt omkring. Et muldvarpskinn innbrakte vanligvis god pris på markedet på den tiden. Bonden fraktet sin Stabijhoun mellom gårdene i en liten kasse på sykkelens bagasjebrett. Siden bøndene som oftest ikke hadde råd til å ha mer enn en hund, så var han altså avhengig av å ha en så allsidig hund som mulig – da falt valget ofte på en Stabijhoun. En Stabijhoun kunne følge med familien ut å jakte, byttet bestod da veldig ofte av hare, rev eller fugl. Den passet på gården og varslet hvis det kom ”fremmedfolk” til gards. Den holdt gården fri for rotter og muldvarp. Og ellers så var den en trivelig og høyt verdsatt familiehund som gjerne lekte med barna i huset.
I sitt hjemland går den også under klengenavnet ”Bijke” eller bare ”Stabij”. Navnet kommer fra ”Sta-bij” ”Stå ved”, som direkte viser til rasens egenskap som en hjemmekjær hund som holder seg i nærheten av sin eier eller hjemplassen (gården). Houn betyr hund på Friesisk og uttales ”huun”. Det er altså ikke riktig å si ”haun” som kanskje vil være naturlig for både svensker og nordmenn. Korrekt uttale blir dermed ”Stabejhuun” som i dagligtale blir til bare ”Stabej”.
Tidlig på 1900-tallet var det heldigvis noen entusiaster i Nederland som bestemte seg for å redde rasen. De reiste rundt i landet og plukket ut de hundene som var mest rasetypiske, og det var bare 10 hunder som holdt mål i deres øyne. Fra disse 10 hundene stammer altså dagens Stabijhoun.
Fortsatt kan man av og til se hunder med altfor krøllete pels, og en altfor høy hale. Dette er arv som kommer fra Wetterhoun. I en periode fantes til og med Stabijhounen i to størrelser. Den større varianten ble brukt som trekkhund for de kjerrene som ble benyttet av bøndene. Det finnes bl.a. bilder som viser fire hunder som sammen drar en enkel trekjerre. Hunden fylte rett og slett hestens oppgaver.
I 1942 ble Stabijhoun offisielt godkjent som rase i den Nederlandske Kennelklubben, og i 1947 ble Foreningen for Stabij- og Wetterhoun etablert.
I 1952 var det vel 20 Stabijhouner og 10 Wetterhouner som var registrert i denne foreningen. 20 år etter raseklubbens etablering (1967) ble det registrert 19 Stabijhounkull i Nederland. I 1993 ble det registrert 36 kull. Stabijhoun er en forholdsvis lite utbredt rase selv i sitt hjemland og i år 2000 fantes det ikke mer enn ca. 2.500 Stabijhouner i Nederland, ca. 20 i Danmark, ca. 40 i Sverige, ca. 35 i Finland og 3 i Norge.
NORSK STABYHOUN KLUBB
____________________________________
|
Norsk Stabyhoun Klubb ble stiftet 11. oktober 2007, og det ble opprettet et interimstyre frem til årsmøtet på Gol lørdag 26. april 2008. Der ble klubbens lover og retningslinjer for avl vedtatt i tillegg til at et styre ble valgt. NKK behandlet vår søknad om å bli samarbeidende raseklubb på Hovedstyrets møte 12. august 2008 der de vedtok å innvilge søknaden.
Det er viktig å røntgenfotografere hundene på hofter og albuer, dette gjøres når hunden er mellom 1 og 2 år, alt etter hva man avtaler med oppdretter. For både oppdrettere, eiere og klubben er det interessant å vite hvilken HD og AA status hunden har. Oppdrettere vil gjerne se resultatet av kombinasjonen de har gjort, for eieren er det greit å vite med tanke på hva man kan bruke hunden til, og hvilke hensyn man bør ta. For klubben er det interessant å se om dette er et stort eller lite problem på rasen. Vi oppfordrer alle som importerer hunder fra utlandet om at de omregistrerer hos Norsk Kennel Klub. Info om hvordan du gjør det finner du på NKKs sider Omregistrering fra utlandet. Når en hund blir omregistrert blir du ikke automatisk medlem av klubben. Ønsker du å bli medlem av Norsk Stabyhoun Klubb går du inn på NKKs medlemssider. Skal du gjøre endringer på ditt medlemsskap, finner du info om det her. Kontingentene for å være medlem av Norsk Stabyhoun Klubb er for hovedmedlem kr 250,- og for familiemedlem kr 50,-. I tillegg kommer kontingent til NKK på kr 140,-, denne er lik uavhengig av hvor mange klubber du er medlem av og gjelder kun for hovedmedlemmer. Skal du importere hund til Norge må du sjekke hvilke regler som gjelder, info finner du hos Mattilsynet. Det kan være lurt å gjøre dette i god tid. Skal du importere hund til Norge via Sverige, må du sjekke hvilke regler som gjelder der. Her er link til Jordbruksverket. Den første stabijen kom til Norge fra Sverige i august 1998 og de fleste har blitt import derfra, men vi har også fire som har blitt importert fra Danmark og en fra Holland. Norges første kull ble født 23. mars 2005 hos Kennel Næssgården v/Britt og Lars Pinderud i Oslo, det andre kullet ble født 17. mars 2007 samme sted. 3. januar 2009 ble det født et kull hos Gry og Kenneth Johannesen på Svartskog. Stabyhoun er en jakthund som kanskje litt misvisende er plassert i grp. 7. Enkelte støter fugl, men flesteparten er nok bedre egnet til jakt på vilt. Ønsker du en hund til ettersøk er nok dette rasen for deg da den er meget spornøye og sporer i et behagelig tempo. Stabyhoun går for å være en allround hund som kan brukes til det meste som agility, lydighet, bruks etc. De kan være ganske sta så her gjelder det å være kreativ for å finne ut hva som motiverer til videre jobbing. Rasen er veldig godt egnet som familiehund når den i tillegg får arbeidsoppgaver. I og med at Stabyhoun tidligere ble brukt til muldvarpjakt, ligger det en del graving i enkelte av dem. De fleste vokter også hjemmet. I klubben vår har vi en autorisert dommer for ettersøk, dvs blod- og fersksporprøver. Det er Helga-Mari Tessem fra Valevåg. |
Pr. januar 2010 har vi (ikke NKK) registrert 73 levende hunder fordelt på 34 hanner og 39 tisper spredd rundt i nesten hele landet fra Froland i sør til Tromsø i nord. Flesteparten befinner seg rundt omkring på østlandet. Vi setter pris på om dere sender oss info om hunder som dør, og av hvilken grunn. Dette kan gjøres til
Siste kommentarer